Jeg skrev denne novellen etter at jeg fikk som hjemmelekse i samfunnsfag å skrive en tekst om folk i flukt. Vi fikk velge sjanger selv og jeg hadde tenkt å skrive ei novelle, ettersom det er lenge siden jeg hadde skrevet en skjønnlitterær tekst. Resultatet ble ikke akkurat som jeg hadde ønsket men det får gå. Denne fortellingen handler om fjorten år gamle Fatima som har opplevd mye vondt. Hun kommer til Europa men byrden på skuldrene hennes blir for tung. Livet har vært urettferdig mot henne.
 |
| Illustrasjonsbilde. Kredit: Ginosblog.com |
Gummibåten gynget. Fatima visste at det var slutten. Slutten på henne. En vindkast tok båten. Så kom det et lite hvin. Plask!
...
Hvor var hun? Hvor lenge har hun ligget på denne endeløse stranden? Alt Fatima kunne se var en kritthvit strand. Himmelen var blå og sola var varm. Fatima tenkte seg at det var midt på dagen men visste at natten kom til å bli veldig kald. En bamse lå ved siden av henne. Bamsen Habib fikk hun fra bestefaren hennes da hun fylte fem. Fatima husket at det var svært vanskelig for familien å finansiere den men gleden i hennes øyne når hun fikk den var verdt det. Hvordan overlevde Habib? Det spilte ingen rolle. Hun var glad for at han lå ved hennes side.
Hun kunne ikke røre på seg. Hver eneste muskel hylte av smerte når hun satt seg opp. Det tok ikke mer enn noen sekunder før hun falt ned og det svartnet for henne.
Så gikk det noen minutter. Kanskje timer, kanskje dager før Fatima våknet opp igjen. Hun kunne ikke huske når hun sist spiste noe. Nå lå hun på et hvitt rom. Det luktet rart. Fatima var på et sykehus. To visne tulipaner lå i et skittent vase på nattbordet ved siden av henne. Habib lå også denne gangen ved hennes side.
Hun hørte skritt komme mot døren hennes. To menn kom inn døren. De gikk sakte mot henne. Hun var redd. Så utrolig redd. Hva ville de gjøre mot henne?
Han ene var høy og hadde hvit frakk på seg. Han andre var lav og ganske så kraftig bygd. Han hadde uniform og var bevæpnet. Pistolen pekte mot Fatima der den lå i lomma hans. Begge hadde olivenbrun hud og mørkt hår, selv om legens hår var full av hvite hårstå.
-”What is your name” sa politimannen med gebrokkent engelsk.
Fatima kunne litt engelsk så det var enkelt for henne å forstå. Hun husket tilbake engelsktimene hennes. Engelsklæreren var flink men streng. Hvis læreren så at Fatima og venninnene fniste og snakket mens hun underviste, var det bare å gjøre seg klar til å bli riset. Nå var skolen bombet sønder og sammen. Å, som hun savnet den tiden. venninnene og alt ugagn de fant på.
-”What is your name?” sa politimannen igjen. Nå hørte hun at han var litt sur.
Hun ville ikke svare. Ikke etter alt hun har opplevd. Så kom alle de vonde minnene tilbake. Alle som en. Fatima mens hun ligger på den kalde gulvet. Da hun heller ville dø enn å ligge der. En rød dråpe av blod som renner ned foten hennes. Mennene som ler. Hvor mange var de? Fatima kunne ikke huske. Hun ville ikke huske. De brukte henne. Måtte de råtne i helvete!
-”What is your name? Please, we want to help you.” Nå var han ikke lenger småsur. Kanskje fordi han ser tårene på Fatimas ansikt? De var ikke lengre kun små drypp men rant ned som foss ned hennes lille ansikt. Ansiktet var hvitere enn lakenet på senga hennes.
-”Do you understand English?” sa mannen med frakken. Han kunne noenlunde bedre engelsk enn politimannen. Da han ser at Fatima ikke er samarbeidsvillig så sier han ordene som hun så inderlig skulle ønske at han ikke sa.
Da hun igjen våkner, ser hun rør som går inn gjennom magen hennes. Hun ser noe gjennomsiktig, nesten som vann, som renner gjennom røren. Hun har hull i magen. Når hun ser på magen, ser hun også at den har vokst. Hvordan har hun ikke lagt merke til det før? Fatima er bare fjorten år men hun føler noe som sparker i magen hennes.
Skritt nærmer seg døren, men denne gangen er det kun en mann. Nå er det bare legen som kommer inn døra.
-”Do you feel better?” sier han. Det er nesten som han syns synd på henne.
-”How do I kill this?” sier Fatima med pipete stemme og peker på magen.
Legen rister på hodet og ser seriøst på henne.
-”You can’t, it’s to big.” Denne gangen ser han riktig lei seg ut.
Svaret overrasket ikke Fatima. Hun gråter ikke. Øynene er ikke engang våte. Hun vet hva hun må gjøre. Hun husket tilbake til alle samtalene storesøsterene brukte å ha. Hvis sånt skulle skje, var det bare en ting å gjøre, pleide de å si.
Han spurte henne hvordan det skjedde. Fatima hadde ikke nok energi til å svare. Hun følte seg kvalm. Hun rakk ikke å løpe inn på toalettet. Dynen på senga hennes fikk gult og klissete flekk av spyet hennes.
Legen gikk ut. Etter noen minutter kom det inn en dame som rengjorde senga.
Dagen etter våknet hun av fuglene som kvitret. De hvite gardinene danset i vinden. Noen må ha vært på rommet hennes og åpnet vinduene. Natten hadde vært lang, Fatima våknet opp flere ganger og spydde. Hver gang noen kom inn for å rydde, var hun vettskremt. Vettskremt for at mennene fant henne.
Vettskremt for at de ville bruke henne og etter at de var ferdig, torturere henne sakte men sikkert til hun lå der livløs.
Fatima følte seg overraskende bra. Når var tiden inne til å gjøre det hun måtte gjøre.
Hva ville foreldrene hennes sagt hvis de så henne nå? De ville sikkert vært skuffet. Men de var døde nå. Ingenting betydde noe lenger. Hun var alene nå.
Hun husket dagen da hun og moren gikk ut for å kjøpe grønnsaker. Da de kom tilbake, så de farens kropp som badet i blodsøl. Noen meter unna lå hodet hans. To dager senere, kom Fatima hjem fra skolen til morens livløse kropp. Huset deres som engang var to etasjer høy, var nå jevnet med jorden. Da skjønte hun at hun måtte komme seg bort. Langt bort fra hjemlandet. Hun ville ikke ende opp som foreldrene.
Rommet Fatima lå i, var heldigvis i øverste etasje. Hun reiste seg opp fra senga, gikk noen få skritt og klatret opp vindutet. Nå dinglet de bleke føttene hennes utenfor vinduskarmen og hvis hun bevegde seg et millimeter, ville hun være død iløpet av sekunder. Hun gikk bort fra vinduet og klemte Habib en siste gang. Hun ville savne han. Den lille bamsen hadde vært med henne gjennom godt og vondt. Så gikk hun tilbake til vinduet og hoppet ut. Gresset på bakken, kom nærmere og nærmere. Den nærmest løp mot henne, som om hun var en gammel venn den ikke hadde sett på lang tid. Så traff hun bakken. Den gang var det foreldrenes kropp som badet i et blodsøl, nå var det Fatimas lille kropp. Er det dette man kaller skjebnens ironi?
Fatima kom seg til fredfulle Europa men Europa kunne ikke gi sjelen hennes fred. På den andre siden, vil hun få fred. I løpet av de få årene hun har levd, har hun vært vitne til forferdelige ting. Livet har vært urettferdig mot henne. Nå var hun fri.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar